Kjærrahvalen er designet av Trond Fredriksen og ble bygget i samarbeid med Stiftelsen Kjærra Fossepark, tidligere Lardal kommune og Høyskolen i Telemark–nå USN– campus Notodden. Ovnen står som et monumentalt skulpturverk med nytteverdi bare få meter unna elva Lågen, i Kjærra Fossepark.
I 2015 ble ovnen brent en gang for å fjerne treverket på innsiden som støttet opp de flere tusen ildfaste steinene. Høsten 2016 tok Trond Fredriksen med seg en gjeng studenter fra Høyskolen i Telemark (nå USN– campus Notodden).
Studentene brukte om lag to uker på å lage skulpturelle verk og å glasere gjenstandene. Studentene tok i tillegg å klargjorde for stablingen (man setter på det vi kaller for stablemasse – et materiale som brukes for å beskytte underlaget til gjenstandene fra å sette seg fast på hyllene). Deretter ble gjenstandene plassert i den fuktige ovnen før den ble tent på. Denne gjengen var på rundt 12 personer.
Ukene vi arbeidet på Kjærra var fuktige og tidvis fryktelig kalde, men ga likevel spennende erfaringer for gjengen. For ikke å snakke om at det iløpet av natt nummer to kom 25 cm våt snø! Dette var virkelig en ilddåp, og vi som deltok sitter igjen med fantastiske minner. Flere av den opprinnelige gjengen har vært med hvert år siden 2016.
Ovnen er Norges største anagamaovn, den største i Skandinavia og den høyeste i Nord-Europa. Foreningen Kjærrahvalen arrangerer brenning hver sommer fra slutten av juni til midten av juli. Den rommer opptil 21 kubikkmeter med keramikk! Det høyeste punktet i ovnen kan romme skulpturer på mer enn 2,4 m. Bredden på innsiden er også på to meter, eller mer.
Anagama kan oversettes til «grotteovn», og er av et gammelt tradisjonelt design. Denne typen ovn ble utviklet i Kina og videreført til Korea og Japan. I vår moderne tid er det anagamaovner over hele verden. I Norge har vi noen få; den eldste ble bygget i 1984, og står oppe i Ringebu. Kjærrahvalen er en offentlig eid ovn og kan brukes av alle. Den er en av de få ovnene som kan brukes av offentligheten.
Vedfyrte ovner gir en særegen effekt på keramikkens overflater. Asken fra treverket smelter og skaper en glasur på keramikken. Flammene presses mellom objektene og kan skape spennende fargesjatteringer av gult og oransj. Hvordan overflaten på keramikken blir, avhenger av hvor den står plassert i ovnen. Skader, merker og fargeendringer på keramikken kan fortelle hvor den har vært plassert i ovnen, samt hvilke gjenstander som har stått i nærheten.
Ovnen fylles med keramikk og brennes i opptil syv døgn sammenhengende. Den bruker mellom 30 og 40 kubikk med ved for hver fyring. Veden vi bruker er honved som kommer fra lokale sagbruk. I månedene og ukene før brenningen sages veden opp i lengder på opptil 90 cm. All veden som kastes inn på sidene i slutten av brenningen splittes i tynne pinner for å frigi høy varme. Store mengder av denne veden blir hugget med øks i ukene før, men også gjennom perioden vi brenner i ovnen.
Under hvert brenneprosjekt arbeider vi med å få temperaturene opp til mellom 1250 og 1300°C. Når brenningen er ferdig tettes ovnen helt med pyrotermisk isolerende fiber for at temperaturen skal synke forsiktig. Godt isolert står den til avkjøling i ca en uke før vi åpner den.
Det er vanskelig å forutse resultatene i ovnen før vi åpner. Mange faktorer spiller inn på hvordan resultatet blir. Derfor er denne typen keramikkbrenning veldig spennende for keramikere!
Varmen fra flammene fordamper vannet i keramikken og kjemisk bundet vann presses ut på rundt 600°C. På ca 1000°C blir kvartsen i godset omdannet til glass, samtidig som asken fra veden får feste på keramikkens overflate. Ved ca 1200°C vil deler av asken begynne å smelte. Kvartsen i keramikken reagerer kjemisk med asken og danner glasur, og stoffer i asken bidrar til ulike teksturerer og farger. Hvilken farge som oppstår avhenger av temperatur, hva slags ved vi brenner, hvilken type leire og innholdet i leiren, samt hvilke andre glasurer og leirer som står i nærheten. Tradisjonelt sett har vi enkelte glasurer som er laget for vedfyring. Blant de Japanske glasurtypene er Shinoglasurer (som betyr «snø på toppene» på japansk), Tenmoku- glasur, og Celadon- glasur. De gir hvite, brune, mørke, blå, grønn, gul, oransje, brun, turkise farger. Kobolt- glasurer gir kraftige blå farger. I slike ovner er det vanlig å bruke steingodsleire og porselen- leire siden de tåler de høye temperaturene.
Når ovnen åpnes første helg i juli, blir alle gjenstander systematisk tatt ut av ovnen. Hver hylle og hver reol merkes og dokumenteres med bilder og video. Alt av stablemateriell renses for glasurrester og aske, stablemasse og annet som har satt seg fast under brenningen. Vi legger merke til at det er arbeidet og aktiviteten rundt brenningen som gir mest entusiaster, og får mange hvert år som blir «bitt av basillen». Keramikken kan kjøpes direkte fra ovnen. Når den åpnes pleier Foreningen Kjærrahvalen å holde marked og utstilling av keramikken. Gjennom hele prosessen kan man komme tett på og oppleve infernoet i Kjærrahvalen.